Stress...

I går var hele gjengen på åpen dør. For å si det sånn, så gikk det ikke så bra.
Det skulle vært meg, Joakim, Kim, Ine, Benjamin, Henning, KD, Vidar, Tiril, Vendela, Flemi og Anders, men Benjamin, Henning, KD, og Ine dro til nordlandet istedet. Og Knut dukka jo opp da...
Vi satt nesten bare og krangla. Han sa at hvis vi ikke ble venner igjen skulle han si noe som bare vennene mine visste til rektoren. Hvis han hadde sagt det hadde jeg blitt tatt av barnevernet.
Når jeg sa det, jubla han og begynte å kalle meg hore og sånn.. Han vet virkelig ikke hvor alvorlig det er... Jeg kunne ha mistet alle vennene mine og blitt sendt vekk.
Han ba om unnskyldning ca. en time senere da, men jeg tåler fremdeles ikke trynet hans...

Første Blogg Innlegg... Ever.

Her sitter jeg klokka halv ett på natta og bestemmer meg for å lage blogg. Jeg har ikke star annet å gjøre, for å si det sånn. Jeg må bare få klarnet tankene mine litt. Det har nemlig skjedd så alt for mye som ikke skulle skjedd.
Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg! Jeg må virkelig få ut noen av tankene mine...
Det er en viss person jeg har hatt følelser for veldig lenge, rettere sagt flere år. Han er eksen min også, som gjør det enda vanskeligere.
Han er så nydelig. Krystallblå øyne som man drukner i når du møter han, blondt hår og et englefjes. De som får han er ekstremt heldige.
Han har nylig vært sammen med en av venninnene mine, men det gikk ikke så bra akkurat. Hun ba om pause etterhvert, og han ble plutselig helt forandret. Det er som om en del av han mangler.
Det ble slutt mellom dem på onsdag. Venninna mi har truet med selvmord og kuttet seg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvem jeg skal støtte. De var hos meg når det ble sluttt, så jeg satt å så på at de grein begge to. Hun gikk hjem til slutt da, så ble det bare meg og han igjen. Jeg begynte jo å gråte selv da... Jeg klarte bare ikke å se han sånn... Det endte opp med at han måtte trøste meg istedet...
Jeg har noen venner som støtter meg Når det gjelder dette, men også noen som ikke forstår hvordan jeg har det og rakker ned på meg.
Jeg snakker med han hver dag nå, og det føles som om han sjuler et eller annet fra meg...
Alt jeg vet er at han er glad i meg og ikke vil miste meg, og det er alt jeg ber om. Jeg elsker han. Jeg kan ikke noe for det, men Jeg tror kanskje innerst inne, at han elsker meg tilbake.